HÅP ETTER DØDEN

Kanskje du har opplevd å miste en kjær venn eller familiemedlem. Og så har folk kommentert at nå er vedkommende i himmelen og fortsetter å være til stede i vårt liv. Andre avfeier ethvert liv etter døden og mener at når vi dør, er det slutt for alltid.

Hvor blir det av oss når vi dør? Svever de sanne kristne rett opp til himmelen mens fortapte syndere gjør et dypdykk ned i helvete? Finnes det en mellomting som kalles skjærsilden? Kommer vi over i en åndeverden og svever omkring på den andre siden? Hva med reinkarnasjon? Kan vi gjenfødes som mus?

Vår verden er full av motstridende teorier, men vi vil kun gå til én kilde: Bibelen. Bibelens siste bok, Åpenbaringen, advarer oss om at en usynlig, fallen engel ved navn Satan «forfører hele verden» (Åpenbaringen 12,9). Hvis det er sant, kan vi ikke forvente oss at majoriteten av oss mennesker har rett i noe som helst, spesielt ikke noe så viktig som hva som skjer med de døde etter at presten har sagt «av jord har du kommet, til jord skal du bli» i begravelsen.

Tre rådende syn
Det er i hovedsak tre syn på døden:

Du er død, og det var det. Dette synspunktet er ganske populært, særlig blant dem som tror at vi bare kan forholde oss til det som vitenskapen kan forklare. De mener at døden er siste stasjon. Punktum. Vi dør, råtner i jorden, blir mat for marker, og det var det. Du er borte for alltid.

Den udødelige sjel. Denne oppfatningen er kanskje den aller vanligste. Den går ut på at når vi dør, er det bare kroppen som forgår. «Sjelen» fortsetter å eksistere. Det er omtrent som når en slange skifter skinn. De forskjellige religioner er kanskje uenige om hvor sjelen blir av når kroppen dør, men i bunn og grunn er de fleste enige om at sjelen lever videre.

Dødelige sjeler og oppstandelsen. Den siste måten å forstå døden på er at ordet «sjel» er et uttrykk for hele personen, ikke bare en udødelig del som overlever etter at det fysiske legemet går til grunne. Da Gud skapte mennesket, blåste han «livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2,7). I flere andre oversettelser står det her at mennesket ble til en «levende sjel». Det bibelske ordet for «sjel» betyr nemlig menneske, person eller skapning. Mennesket HAR ikke en levende sjel, det ER en levende sjel. Etter at mennesket falt i synd, ble hele personen eller sjelen dødelig. Når et syndig menneske dør, vender det tilbake til jord, og livspusten går tilbake til Gud. Denne «pusten» er ikke en bevisst ånd som kan leve videre hvor som helst mens kroppen blir begravd et bestemt sted. Den er simpelthen livsgnisten som er i alle som lever. Ifølge denne forståelsen er en død person fullstendig død, altså ubevisst, stille, «sovende» i graven i påvente av oppstandelsens dag.

Hvilken forståelse er rett? Vi tar avstand fra det første synet. Dette er ateistisk nihilisme, der alle religiøse og moralske prinsipper forkastes i troen på at alt er meningsløst. Vi tror heller at Gud eksisterer og at hans Ord er sant. Det finnes en himmel, og det finnes et helvete også. Men hvilke av de to neste synspunktene er så rett? De er jo i strid med hverandre når det gjelder forståelsen av sjelen? Hva lærer egentlig Bibelen om dette?

Bibelske fakta om døden
Som vi allerede har sett, lærer Bibelen at når Gud skapte det første menneske, ble det til «en levende skapning/sjel» (1 Mosebok 2,7). Vi leser i 2 Mosebok 1,5 at flere år senere dro «i alt sytti personer» til Egypt. Her står det også egentlig «sjeler» i grunnteksten. Sammenhengen viser klart at det ikke var snakk om sytti ånder, men sytti levende mennesker. Skjønner? En «sjel» er en person, og derfor er det ofte oversatt med ord som menneske, person eller skapning.

Neste faktum: Falne mennesker er ikke udødelige. Hvis du søker på ordet «udødelig» i en hvilken som helst bibelordbok, vil du finne at det gjelder bare Gud her og nå. 1 Timoteus 6,16 sier rett ut at Gud er «den eneste som er udødelig». Det er først etter de rettferdiges oppstandelse ved Jesu gjenkomst at «dette dødelige» blir «kledd i udødelighet» (1 Korinter 15,54). De trenger ikke å bli «kledd» i udødelighet hvis de allerede er udødelige.

Neste punkt: I Bibelen kalles døden ofte for en «søvn». Kong David ba om at han måtte få slippe å «sovne inn i døden» (Salmene 13,4). Det står at de som «sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv», ved oppstandelsen. (Daniel 12,2)

Og her er noe du må få med deg: Bibelen sier tydelig at i mellomtiden er det slik at «de døde vet ingen ting» (Forkynneren 9,5). Ingen ting betyr ingen ting. Null. Fem vers senere sier Salomo at når man er død, «er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom» (Forkynneren 9,10). David var tydeligvis enig da han skrev at «de døde priser ikke Herren, alle de som går ned til stillhetens land» (Salmene 115,17). De døde sover altså i stillhet. De lar seg ikke høre her oppe, og klager ikke der nede. De kan ikke banke på din dør etter at de er begravd. De døde er i graven inntil dommens dag (Hebreerne 9,27).

Bibelens store budskap er hva som skjedde med Jesus for omkring to tusen år siden. Mens han levde sa han at han kom til å bli «slått i hjel», og at «den tredje dagen skulle han reises opp» (Matteus 16,21). Det var nettopp det som skjedde. Han ble arrestert av onde mennesker, slått og korsfestet. Paulus forklarte senere at det som i virkeligheten skjedde, var at «Kristus døde for våre synder» (1 Korinter 15,3). At Kristus døde betyr virkelig at han døde. Tre dager senere kunngjorde en engel at «Han er stått opp fra de døde» (Matteus 28,7).

Det er på grunn av Jesu Kristi oppstandelse at vi har håp. En dag – og det blir nok før mange tror – vil vår Frelser komme tilbake til denne jorden «med stor makt og herlighet», og med myriader av himmelske engler (se Matteus 24,30–31). Paulus sier at når han kommer, er det slik at «de døde i Kristus skal stå opp først … Og så skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tessaloniker 4,16–17). De som tror på Jesus, vil altså oppstå for å «være sammen med Herren» når han kommer tilbake.

Kan overvinne døden
Vi vet alle at døden er virkelig, og det virker skremmende. Allikevel er det slik at midt i sorg og tap er det gode nyheter om at Jesus Kristus elsker oss, betalte straffen for våre synder, gikk i graven, og stod opp til nytt liv! Slik overvant han døden og graven. Hvis vi setter vår lit til hans seier, kan vi også overvinne døden. For lenge siden lovte Jesus enhver som tar imot hans kjærlighet, angrer sin synd og stoler på hans nåde, at han vil «reise ham opp på den siste dag» (Johannes 6,44). Hans løfte gjelder også deg i dag!